Dag 13; Et par måneder i en fei

Thraz Epmox Makzima. Niev Dieter Kroeder 

Da var det endelig tid for fortsettelsen på Gary Kroeders historie. Jeg tar meg ikke bryet med å si unnskyld for at dette også har tatt lang tid, det tar lengre tid enn forventet å skrive disse tingene, men jeg skal prøve å få til minst et hver fjortende dag.
Håper dere alle har en fantastisk påske, og feirer påsken som det seg hør og bør der dere er.
Takker igjen for alle spørsmål! Nyheten om at tilogmed dansker leser om Kroeder varmer, og jeg håper dere som leser vil trives med dagens innlegg.
Så lover jeg et nytt om ikke særlig lang tid. 

Uralen var tørr for bensin, ikke at det plaget noen, der den stod, dekket av granbar og løv og to spurver under ei eik i Polen. Gary Kroeder og Egil Ei hadde forlengst forlatt dette vidunderet av en motorsykkel. Av maten de hadde tatt med i flukten fra den lille landsbyen var nå bare to bokser syltede tomater og et glass oliven igjen.
De hadde for ti dager siden bestemt seg for å ta med seg det de kunne komme til å trenge i ryggsekkene sine fra Uralen og ta beina fatt så beint sør de kunne. De så aldri lenger enn til nærmeste horisont der de gikk, ettersom ingen var særlig kjent med området og ingen hadde kart. Etter fire dager så de det siste til en liten landevei og den siste uka hadde gått igjennom urørt villmark og store, åpne sletter. De så ikke mennesker, merket ingen uro av noe slag. Det eneste merkelige som er nevnt i dagboka er store opptråkkede veier ute på de åpne slettene, gjørmete stier som dominerte de ellers så grønne partiene. Rent praktisk var dette bare et irritasjonsmoment om dagen og noe å tenke på for søvnen om natten.

Det var altså ingen ting som er verdt å skrive om her før våre venner kom seg ut av Polen og lengre mot sør og nærmere Transilvania. Men vi får en oppklaring i hvorfor Egil Ei gjør alt dette for Kroeder. De kjente hverandre jo knapt da de møttes i København, hvorfor skulle Egil Ei ofre liv og lemmer for Kroeder?
Dette kommer tydeligere frem i dagboka, bisetninger og småting som forteller mer om Egil Ei.
En av grunnene var jo det at han nå var ettersøkt for drap i Danmark. Klart dette brant litt under beina. Men Egils far, som bodde i Transilvania døde vinteren før og Egil hadde aldri fått kommet seg dit for å ta farvel. Nå følte han nok at tiden var inne. Han hadde jo også resten av familien der og alt dro ham mot Transilvania. Så kom Gary Kroeder og fikk ham med seg.
Og nå var de altså nærmere enn noen sinne

Det nærmet seg November og kulden snek seg innover dem. Alt løvet var feid vekk med de kalde vindene som fikk fart over tundraen i Russland og dro med seg isnende kulde over Ukraina og feide et par ganger rundt våre venner der de sto og vurderte sin neste utfordring, før den kastet seg videre mot Tyskland, Benelux, over Kanalen og England før den nådde målet sitt over det voldsomme, blå Atlanterhavet hvor ei skute var på vei til samme sted som Kroeder og Egil Ei.

De frøs ikke, de hadde plenti med tykke klær, men om nettene, skriver Kroeder, kunne det bli vanskelig å sove.
Det som sto foran dem nå var de veldige Karpatene. Helt på grensa mot Ukraina, uten noe kart eller anelse om hvordan de skulle komme seg over disse grusomme fjellene. I rådvillheten fant de ut at de skulle følge den første veien de fant og prøve å finne den enkleste måten over på, for de visste det at på andre siden av fjellene lå Transilvania og forhåpentligvis et svar på mysteriet om Kroeders far.

Ja, Karpatene spøker man ikke med en kald og gufsen novemberdag!
Heng med folkens!
Ærbødigst.

Alexander Throle