Dag 11; Brask und Bram

 Den hissige mobben kom nærmere og farten deres økte jo nærmere de kom. Kroeder hoppet opp i sidevogna og Egil kastet kassen han hadde med seg i fanget på ham og jumpet selv opp og sparket i gang Uralen. De kom igang, men fant fort ut at de allerede var så godt som fanget. Bak dem og på hver side var det murvegger, og foran dem, den eneste veien de hadde ut sto en bøling karer og skulte på dem med diverse slagvåpen i hendene. De som sto fremst hadde spader og spett og veide brostein i hendene, men bak dem sto noe som så ut som en omreisende trupp. De hadde noe mer fargerike klær og de stumpe gjenstandene var byttet ut med banjoer, gitarer eller noe så praktisk som trekkspill. En hadde tilogmed en cello mot skulderen.
Våre helter innså at det skulle mektig kløkt til for å prate seg ut av denne suppa. Da de fikk et bedre overblikk over situasjonen så de at antallet var noen og tyve. De fremste tretten så ut som gruvearbeidere, store som hus og sterke som hester så de ut. Kroeder kikket på de bakerste og fikk øyekontakt med en kar som hadde en banjo slengt bakpå skuldra. De grønne øynene strålte og stirret dypt inn i Kroeders egne. Mannen tok et godt grep om halsen på banjoen, blunket tydelig til Kroeder med et lite nikk, og smalt til en av de store, skallede mennene. Spade og mann deiset i bakken og en stripe blod randt som et rustent jernbanespor ut i sanden. Kroeder skrek til Egil. Egil vrengte sykkelen rundt og skrenset en av karene som kom svingende med en slegge mot Kroeders ansikt idet de kjørte forbi. Kroeder dukket og slegga deiset tungt i bakken sammen med sin eier idet en gitar ble knust mot det store hodet.
De klarte å svinge seg imellom trekkspill, spader og spett og da de kom seg ut av basketaket virket det ikke som mange tenkte så mye på to fremmedkarer som ikke ville gå i kirken som på å komme seg unna diverse instrumenter.
Kroeder ga dem et siste blikk før de rundet et hjørne, et par karer rullet rundt og prøvde å klemme øynene ut på hverandre og noen andre gav løs på hverandre på tørre never. Mannen i rødt var ikke å se noe sted.

Porten til den dystre byen lå et par mil bak dem da de igjen tok av en liten avstikker for å tenke over situasjonen og det obligatoriske møtet for å finne ut av hva de skulle gjøre videre. Solen var på vei ned over noen åser i øst og de merket roen senke seg der de satt. De nørte opp et lite bål og varmet pølser og bønner Egil hadde stjålet med seg fra kjøkkenet. 
Mer står det ikke i dagboken om denne dagen.

Så kan vi begynne å spørre oss selv om mannen i rødt, mennene i gassmaske og de plutselig veldig hjelpsomme trubadurene. Hva var det med dem? Hvorfor hadde trubadurene plutselig hjulpet dem ut av smørja? Kanskje de bar nag for en spillejobb på bordellet de ikke fikk betalt for, eller kanskje noen hadde tatt feil av tubaen og en satrine. Eller var det mulig de visste noe om Kroeder?

Heng med folkens! Svarene kommer etterhvert!
Ærbødigst

Alexander Throle