Dag 10; Ifrå Tyskland te Polen

Til Bestefar 

Igjen må det beklages, jeg beklager for at det tok så lang tid.
Men feber, og diverse uforutsette hendelser har tatt sin toll på en stakar.
Men her kommer ihvertfall fortsettelsen på Kroeders episke reise.

En mann på sykkel, og en mann i sidevogn var på vei mot Transilvania. De skulle via Polen, for å tilbringe så lite tid som overhode mulig i Tyskland.
De hadde krysset den polske grensen uten større problemer og de var nå framme i den avsideliggende byen Tuczno. De trengte mat, og gjerne et sted å sove. Det så ut til at regnet skulle ta seg enda mer opp.
De svingte Uralen innunder et utbygg bak ei lita kro som lå litt inn i byen, tok med seg de viktigste sakene, og skyndte seg inn i varmen og vekk fra kulden og mørket som skulle til å omslutte dem.
De var begge mektig lei av alt drittværet. To dager før de hadde nådd riksgrensa hadde værgudene skrudd på som verst, og sett bort fra et par lystige sprekker i det ellers så tykke skylaget hadde de siste åtte dagene vært preget av regn og søle.
Nå skulle de endelig komme seg inn til ei tørr seng og noe mat.  Kanskje til og med en øl i lystig lag. For selvom Kroeder var ung etter dagens standarer var han fint glad i øl.
De tørket av seg på beina og gikk inn. Der inne var det godt og varmt, tre svære grankubber sprakte på peisen, og rundt omkring satt folk og pratet lystig. Det var noe med hele oppsynet på kneipa, med mennene som satt der, de ensomme ved bardisken og selvsagt den joviale barmannen som sto sedvanlig og tørket glass. Han hilste dem høyt på polsk idet de kom inn og vinket dem til seg. Kroeders tysk var så som så, men Egil slang seg ned ved baren og pratet lystig med bartenderen. Kroeder bare sto der og studerte de to. Dette var ikke tysk slik han hadde oppplevd det før. Bartenderen hadde en noe gebrokken uttale, men Egil derimot pratet språket flytende. Dette var ikke gneldring og rop av kommandoer som så ofte i det siste hadde ljomet gjennom ørene hans. Da han studerte de to, spesielt Egil som virkelig hørtes ut som om dette var hans moesmål, kom han til å tenke på Egil og språk.
Han var opprinnelig fra Transilvania, jobbet i skranken i et dansk hotel og pratet norsk med Kroeder. Riktignok med et par feil her og der, og trykk på feil steder i setninger osv, men utvilsomt bra norsk. Hvor og når hadde han lært seg alt dette? Han slo det fra seg idet et glass ble rekt fram til ham.
De svingte seg fram til et bord like ved den lystige peisen, og nøt sitt drikke og noe mat bartenderen hadde rasket sammen til dem. De hadde til sin fornøyelse fått eksepsjonelt god mottagelse. Barmannen var nok en av de typene som etter et langt liv hadde slått seg til ro med å underholde folk, og bortsett fra et par skulende blikk var de tydeligvis hjertelig velkomne.
De satt en stund, før de gikk til rommene sine. De fikk høre masse forskjellige historier, Kroeder fikk høre dem gjennom Egil, og han pratet lystig videre på tysk med dem rundt seg. Makan til karismatisk fyr.

Natten gikk. Det var stille i den lille byen, søndagen de våknet opp til var rolig, og solen skinte bak enkelte passerende skyer. Våre venner tilbrakte søndagen med å rusle rundt i den stille byen. Ingen var å se noe sted, butikker og boder sto tomme og gatene var folketomme.
De rundet et hjørne, og der så de hvor byen hadde gjort av seg. En skare av folk sto foran en pittoresk, grå steinkirke, de flotte utskjeringene kastet lange skygger oppover spiret i morgenlyset, og på toppen, midt i det romerske korset glimtet det i en grønn stein. De kjente igjen noen i køen fra kvelden før. Nå var alt det lystige som smeltet av fjesene deres, triste miner og svarte, skulende blikk var det som preget alle som presset på for å komme inn. Tung, tung, mørk og dyster piestsme fikk motet til å droppe som store steiner i våre helter. De tenkte byen våknet igjen etter prestens preken, og snudde på hælen for å finne noe annet mindre dystert å se på. De hadde gått kanskje ti – tyve meter da de hørte noen kauke etter dem fra et sted i køen. De så på hverandre, snudde seg og så etter hvem det var som protesterte så voldsomt.
De så en mann i rød kjortel, og med prangende rød hatt. Bremmen strakte seg langt utover skuldrene og la et stort gullkors  i halvskygge på den skinnende røde brystet hans. Mannen hylte på polsk, og Kroeder og Egil så uforstående på hverandre. Mannen i rødt hyttet med den store gullstaven mot dem og hylte igjen. Flere snudde seg mot dem, og enkelte begynte å rope selv. Kroeder og Ei fant ut at tiden var overmoden for å komme seg vekk, før flere av de dystre landsbyboerne ble hissige, og kanskje voldelige. De gikk ganske fort vekk fra den folketomme gaten, til flere og voksende hissige tilrop.
Det trygge og vennlige byen hadde virket som kvelden før var som visket bort, kun for å bli erstattet av altomfattende kristendom. Det og ikke gå i kirken virket jevngodt med å ærklære seg som Lucifers elev.

De kom fram til vertshuset der de holdt hus. Døren var fortsatt åpen, og de skyndte seg opp på rommet for å raske med seg det lille de hadde. Kroeder tok med Egils saker ut i motorsykkelen, og Egil stakk en rask tur bak på kjøkkenet og rasket med seg mat i en stor kasse. Da de kom ut hørte de rop i gata de kom fra. De så mannen i rødt, flankert av noen av de største karene de hadde sett, alle klare med spader, klubber eller andre stumpe gjenstander.

 Jeg må ta en pause i skrivingen.
Kommer tilbake med mer en annen dag.
Heng med!

Alexander Throle