Dag 12; En dag i August

Ja, mine kjære lesere. Igjen er det tid for historier fra fortiden. Kroders historie.
En kort oppsummering for å blåse flammer i gamle glør og friske opp minnet, og en spennende avslutning for å holde dere litt på pinebenken.

Altså. Kroeder forlot sin mor da han var 16 for å finne sin far. Hans første spor var en liten papirbit som førte ham til Kafè Gavlen i København. Kroeder sonderte litt der, stilte spørsmål rundt på Gavlen uten å få noen konkrete svar. Han tok da inn på et gjestgiveri rett over gaten. Dagen etter dette viste det seg at Gavlen var stengt. Mye tydet på kamp, og den vennlige resepsjonisten Egil Ei fortalte Kroeder om den urolige natten. Kroeder berettet også for Egil om hans ærend i København, om hans far og omstendighetene. Plutselig stod en kar bak Kroeder, med en Luger tittende opp i fjeset hans. Kroeder var hjelpesløs, hva skulle skje nå? Tanker fòr igjennom hodet hans idet han hørte et smell og så mannen segne om foran ham. Egil stod med en rykende hagle.

Flukt. Våre venner flykter ut av Danmark, men treffer på en grensepost, med et par særdeles lite pratsomme menn i gassmasker som presenterte dem for et ganske morbid valg. Salt eller Pepper. Videre klarte de å rømme, stjele med seg litt mat og en Ural motorsykkel med sidevogn og flykte inn Polen.
Vel ute av Tyskland og vel inne i Polenområdenes provins møtte de sterk motstand fra en sterkt pietistisk by, fylt av mørk, streng, dyster kristendom. De ble kjeppjaget herfra, av en hissig mobb med god hjelp fra et sigøynerorkester.
Nå sitter våre helter under en eik. Det er tidlig morgen og kaffen er akkurat passe varm. Det er varmt under eika, selv i skyggen presser varmen og stillheten er til å ta og føle på. I dagboka er morgenen omtalt som en av de stilleste Kroeder har opplevd. Trykkende stillhet fra alle kanter. Våre helter sitter med sine kaffekopper, med ryggen mot eika og beundrer en vakker soloppgang. Østen ser ut til å stå i flammer. Året er 1914 og mot vest, langt bak våre helters rygger er det politiske Tyskland i opprør.

 Krigen er igang.

Deres venn i tiden.
Alexander Throle

Dag 11; Brask und Bram

 Den hissige mobben kom nærmere og farten deres økte jo nærmere de kom. Kroeder hoppet opp i sidevogna og Egil kastet kassen han hadde med seg i fanget på ham og jumpet selv opp og sparket i gang Uralen. De kom igang, men fant fort ut at de allerede var så godt som fanget. Bak dem og på hver side var det murvegger, og foran dem, den eneste veien de hadde ut sto en bøling karer og skulte på dem med diverse slagvåpen i hendene. De som sto fremst hadde spader og spett og veide brostein i hendene, men bak dem sto noe som så ut som en omreisende trupp. De hadde noe mer fargerike klær og de stumpe gjenstandene var byttet ut med banjoer, gitarer eller noe så praktisk som trekkspill. En hadde tilogmed en cello mot skulderen.
Våre helter innså at det skulle mektig kløkt til for å prate seg ut av denne suppa. Da de fikk et bedre overblikk over situasjonen så de at antallet var noen og tyve. De fremste tretten så ut som gruvearbeidere, store som hus og sterke som hester så de ut. Kroeder kikket på de bakerste og fikk øyekontakt med en kar som hadde en banjo slengt bakpå skuldra. De grønne øynene strålte og stirret dypt inn i Kroeders egne. Mannen tok et godt grep om halsen på banjoen, blunket tydelig til Kroeder med et lite nikk, og smalt til en av de store, skallede mennene. Spade og mann deiset i bakken og en stripe blod randt som et rustent jernbanespor ut i sanden. Kroeder skrek til Egil. Egil vrengte sykkelen rundt og skrenset en av karene som kom svingende med en slegge mot Kroeders ansikt idet de kjørte forbi. Kroeder dukket og slegga deiset tungt i bakken sammen med sin eier idet en gitar ble knust mot det store hodet.
De klarte å svinge seg imellom trekkspill, spader og spett og da de kom seg ut av basketaket virket det ikke som mange tenkte så mye på to fremmedkarer som ikke ville gå i kirken som på å komme seg unna diverse instrumenter.
Kroeder ga dem et siste blikk før de rundet et hjørne, et par karer rullet rundt og prøvde å klemme øynene ut på hverandre og noen andre gav løs på hverandre på tørre never. Mannen i rødt var ikke å se noe sted.

Porten til den dystre byen lå et par mil bak dem da de igjen tok av en liten avstikker for å tenke over situasjonen og det obligatoriske møtet for å finne ut av hva de skulle gjøre videre. Solen var på vei ned over noen åser i øst og de merket roen senke seg der de satt. De nørte opp et lite bål og varmet pølser og bønner Egil hadde stjålet med seg fra kjøkkenet. 
Mer står det ikke i dagboken om denne dagen.

Så kan vi begynne å spørre oss selv om mannen i rødt, mennene i gassmaske og de plutselig veldig hjelpsomme trubadurene. Hva var det med dem? Hvorfor hadde trubadurene plutselig hjulpet dem ut av smørja? Kanskje de bar nag for en spillejobb på bordellet de ikke fikk betalt for, eller kanskje noen hadde tatt feil av tubaen og en satrine. Eller var det mulig de visste noe om Kroeder?

Heng med folkens! Svarene kommer etterhvert!
Ærbødigst

Alexander Throle

Dag 10; Ifrå Tyskland te Polen

Til Bestefar 

Igjen må det beklages, jeg beklager for at det tok så lang tid.
Men feber, og diverse uforutsette hendelser har tatt sin toll på en stakar.
Men her kommer ihvertfall fortsettelsen på Kroeders episke reise.

En mann på sykkel, og en mann i sidevogn var på vei mot Transilvania. De skulle via Polen, for å tilbringe så lite tid som overhode mulig i Tyskland.
De hadde krysset den polske grensen uten større problemer og de var nå framme i den avsideliggende byen Tuczno. De trengte mat, og gjerne et sted å sove. Det så ut til at regnet skulle ta seg enda mer opp.
De svingte Uralen innunder et utbygg bak ei lita kro som lå litt inn i byen, tok med seg de viktigste sakene, og skyndte seg inn i varmen og vekk fra kulden og mørket som skulle til å omslutte dem.
De var begge mektig lei av alt drittværet. To dager før de hadde nådd riksgrensa hadde værgudene skrudd på som verst, og sett bort fra et par lystige sprekker i det ellers så tykke skylaget hadde de siste åtte dagene vært preget av regn og søle.
Nå skulle de endelig komme seg inn til ei tørr seng og noe mat.  Kanskje til og med en øl i lystig lag. For selvom Kroeder var ung etter dagens standarer var han fint glad i øl.
De tørket av seg på beina og gikk inn. Der inne var det godt og varmt, tre svære grankubber sprakte på peisen, og rundt omkring satt folk og pratet lystig. Det var noe med hele oppsynet på kneipa, med mennene som satt der, de ensomme ved bardisken og selvsagt den joviale barmannen som sto sedvanlig og tørket glass. Han hilste dem høyt på polsk idet de kom inn og vinket dem til seg. Kroeders tysk var så som så, men Egil slang seg ned ved baren og pratet lystig med bartenderen. Kroeder bare sto der og studerte de to. Dette var ikke tysk slik han hadde oppplevd det før. Bartenderen hadde en noe gebrokken uttale, men Egil derimot pratet språket flytende. Dette var ikke gneldring og rop av kommandoer som så ofte i det siste hadde ljomet gjennom ørene hans. Da han studerte de to, spesielt Egil som virkelig hørtes ut som om dette var hans moesmål, kom han til å tenke på Egil og språk.
Han var opprinnelig fra Transilvania, jobbet i skranken i et dansk hotel og pratet norsk med Kroeder. Riktignok med et par feil her og der, og trykk på feil steder i setninger osv, men utvilsomt bra norsk. Hvor og når hadde han lært seg alt dette? Han slo det fra seg idet et glass ble rekt fram til ham.
De svingte seg fram til et bord like ved den lystige peisen, og nøt sitt drikke og noe mat bartenderen hadde rasket sammen til dem. De hadde til sin fornøyelse fått eksepsjonelt god mottagelse. Barmannen var nok en av de typene som etter et langt liv hadde slått seg til ro med å underholde folk, og bortsett fra et par skulende blikk var de tydeligvis hjertelig velkomne.
De satt en stund, før de gikk til rommene sine. De fikk høre masse forskjellige historier, Kroeder fikk høre dem gjennom Egil, og han pratet lystig videre på tysk med dem rundt seg. Makan til karismatisk fyr.

Natten gikk. Det var stille i den lille byen, søndagen de våknet opp til var rolig, og solen skinte bak enkelte passerende skyer. Våre venner tilbrakte søndagen med å rusle rundt i den stille byen. Ingen var å se noe sted, butikker og boder sto tomme og gatene var folketomme.
De rundet et hjørne, og der så de hvor byen hadde gjort av seg. En skare av folk sto foran en pittoresk, grå steinkirke, de flotte utskjeringene kastet lange skygger oppover spiret i morgenlyset, og på toppen, midt i det romerske korset glimtet det i en grønn stein. De kjente igjen noen i køen fra kvelden før. Nå var alt det lystige som smeltet av fjesene deres, triste miner og svarte, skulende blikk var det som preget alle som presset på for å komme inn. Tung, tung, mørk og dyster piestsme fikk motet til å droppe som store steiner i våre helter. De tenkte byen våknet igjen etter prestens preken, og snudde på hælen for å finne noe annet mindre dystert å se på. De hadde gått kanskje ti – tyve meter da de hørte noen kauke etter dem fra et sted i køen. De så på hverandre, snudde seg og så etter hvem det var som protesterte så voldsomt.
De så en mann i rød kjortel, og med prangende rød hatt. Bremmen strakte seg langt utover skuldrene og la et stort gullkors  i halvskygge på den skinnende røde brystet hans. Mannen hylte på polsk, og Kroeder og Egil så uforstående på hverandre. Mannen i rødt hyttet med den store gullstaven mot dem og hylte igjen. Flere snudde seg mot dem, og enkelte begynte å rope selv. Kroeder og Ei fant ut at tiden var overmoden for å komme seg vekk, før flere av de dystre landsbyboerne ble hissige, og kanskje voldelige. De gikk ganske fort vekk fra den folketomme gaten, til flere og voksende hissige tilrop.
Det trygge og vennlige byen hadde virket som kvelden før var som visket bort, kun for å bli erstattet av altomfattende kristendom. Det og ikke gå i kirken virket jevngodt med å ærklære seg som Lucifers elev.

De kom fram til vertshuset der de holdt hus. Døren var fortsatt åpen, og de skyndte seg opp på rommet for å raske med seg det lille de hadde. Kroeder tok med Egils saker ut i motorsykkelen, og Egil stakk en rask tur bak på kjøkkenet og rasket med seg mat i en stor kasse. Da de kom ut hørte de rop i gata de kom fra. De så mannen i rødt, flankert av noen av de største karene de hadde sett, alle klare med spader, klubber eller andre stumpe gjenstander.

 Jeg må ta en pause i skrivingen.
Kommer tilbake med mer en annen dag.
Heng med!

Alexander Throle