Dag 9; En eim av røyk

God aften mine damer og mine herrer.
Jeg beklager at jeg avsluttet forrige avsnitt såpass brått. Det var en tid til det, og en tid til noe annet på det tidspunkt.
Jeg skal ikke holde dere lengre på dette tidspunkt, så her kommer den spennende fortsettelsen.
Jeg takker igjen for alle spørsmål og innlegg.

Kroeder og Egil Ei satt der, måpende og usikre på hva pokker dette var. Salt eller Pepper? Hvordan skulle de se dette? Hvorfor? Og hva ventet de to høye, snauklipte gassmaskene at de skulle svare?  Våre to helter følte at det begynte å brenne under føttene på dem. De måtte tilslutt si noe, pustingen fra gassmaskene var like jevn, men det var noe som fortalte dem at de ikke hadde alverdens tid. De trakk pusten, uten å ha sett på hverandre et sekund siden de to papirlappene kom inn i livene deres sa de, like synkront som om de to gassmaskene skulle sagt det men samtidig like ulikt som utseendet til de to mennene. Kroeder sa Salt med lav stemme, han kikket usikkert opp på mannen i den hvite dressen, som for å spørre om han hadde svart riktig, men så fort bort på sin kamerat da han hadde forstått at Egil hadde sagt Pepper i presis samme sekund som Kroeder hadde sagt Salt. De satt og så på hverandre og mennene. Gassmaskene sa ingenting. De brettet sammen arkene og kneppet igjen mappene. Mannen i hvitt snudde seg fort, så snudde mannen i sort seg, reiste sin høyre arm, med den behanskede pekefingeren stikkende rett opp, og sveivet den fort rund, som for å fortelle noen om å sveive igang noe. Med ett kom to tyskere, disse var vanlige tjenestemenn, ut fra bak dørene på hver side, og lukket dem så Kroeder og Egil ble sittende der de satt, bakbundet og med et bord foran seg, og enda flere ubesvarte spørsmål i hodet.
De hørte en voldsom romstering ute i gangen. De hørte ting bli knust og veltet og titalls klamprende støvler. Folk stormet rundt ute i den avstengte gangen og det hørtes ut som det ble færre og færre. En alarm begynte å hyle. Korte, grove støt av støy kom ut av de gamle høytalerene mens færre og færre støvler hørtes utenfor. En skrikende mannstemme hørtes, og lyset forsvant i venstre hjørne av rommet våre helter satt i. De stirret på hverandre, og frykten danset som små stjerner for øynene deres. Så ble det stummende mørkt.
Nå var det ingen venting på de to. De rev og slet det de kunne i tauene da stillheten senket seg over bygningen de satt i. De kunne ikke se en ting i det kalde mørket, men etterhvert begynte knutene å gi etter. Kroeder viklet seg ut, og hjalp Egil med sin knute. Han fomlet seg fram til døren, mens Egil prøvde å gni vekk blodringene etter de stramme tauene.
Kroeder fant fort døren. Ute i gangen var det noe lysere, og de kunne skimte konturene av åpne dører og veltede skap. En eim av røyk lå i lufta.

De snublet seg fram gjennom mapper, stoler og diverse knuste saker. De kom endelig til døren i enden av den lange korridoren, den var åpen og i rommet bak brant en liten, svovlelgul flamme i en lampe som hang på veggen.
Til høre var det en ny dør, og til venstre var hele veggen dekket av klassiske garderobeskap, med en pult korrekt plassert foran. Oppå pulten lå våre venners sekker. De rev til seg sekkene og Kroeder åpnet sin, kun for å finne at ingenting var fjernet, den hadde muligens blitt fomlet i, men penger, dagbok og kniv lå på sin plass, sammen med alt det andre han hadde med. Han så opp, ingenting var fjernet fra Egils sekk heller. De skulle til å gå da en glitrende idè krøp inn i Kroeders hode. Han snudde seg brått mot den venstre, skapdekkede veggen, la fra seg sekken og strente bort til en av dørene.
Ingen av dem var låst, man skulle kanskje tro skap med et innhold som det  svovelskjæret nå åpenbarte for Kroeders øyne ville bli holdt låst til enhver tid, men de tyske tjenestemenn hadde vært så elskverdige å la et noe redusert våpenskap stående oppe.
-Skal det være en Luger, herr Ei?
Kroeder gliste mot Egil da han viste fram den lille skatten. Lugere rad på rad, og ammunisjon i store kasser rett under en pyntelig linje av Krag Jørgensens nylig revolusjonerende rifle.

Ut en stor dør, og flere hundre trappetrinn senere stod de nå oppe på en betongfirkant. Det var ikke et menneske i sikte, bare de ville hjulsporene og en svak eim av røyk fortalte om det dramaet som hadde tatt sted her bare en liten time siden.
De så på hverandre igjen, gliste enda bredere da de forsto at begge hadde fått øye på det samme. En Ural motorsykkel med sidevogn stod halvt skjult under en militærgrønn pressening.

 Så smiler den tydelig humørsyke og uforutsigbare fristerinnen skjebnen igjen til Kroeder og hans turkamerat. De lirket med seg et par kasser proviant og litt utstyr til å holde sykkelen i orden før de snek seg inn på en snirklete landevei østover, de ville til helvete ut av Tyskland, som det står i Kroeders dagbok. Deres mål var nå å komme seg til Polen fortere enn svint, men før det måtte de farlig nær Hamburg, men de kunne vel ikke være så ettersøkte at de ikke kunne vise seg i den vakre byen? De fikk ta sjansen.
Mer om deres ferd kommer senere.

Til da
Alexander Throle