Dag 8; Salt og Pepper.

Kjære leser.

Jeg kan ikke annet enn å beklage mitt fravær de siste dagene. Det har blitt lite ordentlig skriveri, og mye research og et utall telefoner og brev. En tidligere spansk korporal mener jeg  har krenket hans ære med en hittil unevnt post, jeg kan ikke si jeg tar dette videre seriøst, og har ikke for vane å svare på trusler, men utenriksdeptet er nå satt på saken.

Men jeg kan ikke tenke meg du har streifet innom denne siden for å lese om meg, og mine forhold til tidligere spanske militære styrker. Nei, jeg kan tenke meg det er Gary Kroeders liv dere vil vite mer om.

Kroeder og Ei hadde sittet i hver sin celle. I hver celle hadde detvært  en mann, og i hver celle var det blitt spillt blod. Nå var de begge igjen kneblet og blindet. De ble ført inn i ei ny celle, men denne var større og annerledes innredet enn de to første. Da de tykkvevede sekkene ble dratt av hodene deres fikk de se et mye større rom enn det de hadde vært innlosjert på tidligere. To stoler var satt inntil hverandre, og våre venner ble dumpet ned på disse og bakbundet på nytt.
Så ble de forlatt der på rommet.
Ingen sa et ord på en lang stund. Et sted durte en vifte, men de kunne ikke høre noen ute i gangen, ingen sa noe og det nakne rommet direkte runget av stillhet.
Da Egil brøt stillheten var stemmen merkelig klar;
-Nei. Det nytter faen ikke sitte her og rope på mamma!
Han prøvde å få løsnet de stramme repene som hold dem på plass, Kroeder bare satt der mens et smil vokste på leppene hans, etterhvert begynte han å glise og  plutselig begynte han å le hemningsløst, og tårene trillet nedover det seksten år gamle ansiktet og klasket mot det sykelig grønne lineoleumsgulvet ved hvert latterhikst. Egil satt først bare å stirret forundret på ham, et smil speilte seg såvidt på de tynne leppene, men sank fort tilbake i det hemmelighetsfulle dypet. Han så vekk og ble sittende å gynge med Kroeders sinnsyke kakling.

Hva gikk det av Kroeder? Dagboken sier; Det var minnene. Hvor fort hadde ikke dette gått? Det hadde vært rolig mens jeg var hjemme i Norge, det hele var mer som en spennende utflukt med det hovedmål å finne min far, ikke noe hastverk eller løping fra tyske soldater, det var i Danmark det hele begynte. Plutselig svartnet det helt, og selvom jeg var tilstede hele tiden var det ingenting jeg kunne gjøre, jeg hørte de sinnsyke latterhikstene, og fikk vondt av rundkastene og ble svimmel av mangel på luft, men det var ikke Gary Kroeder som lo. [...]

Plutselig gikk dobbeltdørene ut i gangen opp. Der ute sto det to menn, og det var et merkelig bilde som åpenbarte seg da Kroeder fikk blunket tårene ut av øynene. De to mennene var innrammet av en falmet, og flasset metallist og et par like falmede pestgrønne dører. De nakne pærene som hang på to rekker bakover i korridoren skapte en slags liten lysende glorie over hvert av de snauklipte hodene, det hørtes en hvesende lyd hver gang en av dem tok et åndedrag gjennom de sandgule gassmaskene.  Øynene til de to var skjult bak maskene, sammen med hvert eneste lille trekk som kunne minne det minste om en personlighet.
Den ene mannen hadde en vakker, plettfri, hvit dress, med sort skjorte og hvitt, smalt slips. Den andre var totalt annerledes. Sort dress og sort, smalt slips mot en kritthvit skjorte av fineste stoff. Kroeder hadde aldri sett to mer velkledte menn. Egil Ei bare gapte mot det bisarre synet.
De to mennene stod der en liten stund, og bare lyden fra de hvesende maskene trengte inn i de to fangenes ører.
Gassmaskemennene tok hver et skritt til hver side, og fra et sted bak dem kom to mann med et bort, og to andre med hver sin chesterfield lenestol (som undertegnede i skrivende stund har stående på hver sin side av et vakkert fransk tebord, som trolig hørte til i Versailles for tre hundre år siden.)
Møblene ble nensomt satt på plass foran våre to venner, og de som hadde kommet med dem forduftet like fort som de hadde kommet da mennene i masker satt seg og la mappene sine på bordet. De beveget seg helt likt. Det var som et speil var plassert mellom dem, og en av dem var kun et speilbilde av den andre. Alt var helt synkront.
De sa ingenting, bare åpnet mappene, tok ut et ark hver og snudde det mot de to bakbunnede.
Mannen i hvitt holdt ut et ark med stor, sort skrift printet på det hvite. På det stod det SALT.
Mannen i sort strakte ut et tilsvarende ark, hvor det med stor sort skrift var printet PEPPER.

Egil og Kroeder så på arket, så på hverandre, så på arkene igjen. Prøvde å få noe ut av mennene med masker, men de livløse ansiktene var like døde. Skulle de velge?

Salt eller Pepper?                                                                                                                                                                                     
                    
Ja? Skulle de velge? Vi får nå se hva tiden viser.
Jeg takker dem for deres tid, og at de med dette hjelper meg med å spre Kroeders historie ut i verden.
Jeg håper de vil følge med videre, og send gjerne inn sprøsmål!

Deres hengivne venn i tiden.
Alexander Throle

PS: takk til alle dere som har gitt meg beskjed om den grusomme skrivefeilen i overskriften hvor det står “Liv og levner” Og ikke “Liv og levnet” som den grammatisk korrekte versjonen er, jeg er fullt klar over dette, men overskriften referer til en sammefatning av dagbøkene, skrevet av Kroeder selv. Dette heftet heter Gary Kroeders liv og levner, og det kunne ikke falle meg inn å tukle med Kroeders verk.
Men, igjen takk.