Oppdatering

Hallo der.

Jeg må virkelig bare beklage dette. Jeg er ikke død, ei heller forsvunnet og nei, Kroeders historie er ikke fullendt.
Jeg sliter med noe så trivielt som influensa. Jeg har karret meg opp og fram til datamskinen for å fortelle dere at et nytt kapittel er innen rekkevidde.
Mange tusen takk til dere som er trofaste og standhaftige. Smør dere med tålmodighet bare noen dager til, så kan jeg love dere mer!
Men post gjerne spørsmål, så skal jeg svare så godt jeg kan.

Dere kan for eksempel glede dere til forklaringen på dette bildet! Tatt i en liten polsk by rundt 1900.

Deres hengivne, og for tiden sengeliggende venn
Alexander Throle

Dag 9; En eim av røyk

God aften mine damer og mine herrer.
Jeg beklager at jeg avsluttet forrige avsnitt såpass brått. Det var en tid til det, og en tid til noe annet på det tidspunkt.
Jeg skal ikke holde dere lengre på dette tidspunkt, så her kommer den spennende fortsettelsen.
Jeg takker igjen for alle spørsmål og innlegg.

Kroeder og Egil Ei satt der, måpende og usikre på hva pokker dette var. Salt eller Pepper? Hvordan skulle de se dette? Hvorfor? Og hva ventet de to høye, snauklipte gassmaskene at de skulle svare?  Våre to helter følte at det begynte å brenne under føttene på dem. De måtte tilslutt si noe, pustingen fra gassmaskene var like jevn, men det var noe som fortalte dem at de ikke hadde alverdens tid. De trakk pusten, uten å ha sett på hverandre et sekund siden de to papirlappene kom inn i livene deres sa de, like synkront som om de to gassmaskene skulle sagt det men samtidig like ulikt som utseendet til de to mennene. Kroeder sa Salt med lav stemme, han kikket usikkert opp på mannen i den hvite dressen, som for å spørre om han hadde svart riktig, men så fort bort på sin kamerat da han hadde forstått at Egil hadde sagt Pepper i presis samme sekund som Kroeder hadde sagt Salt. De satt og så på hverandre og mennene. Gassmaskene sa ingenting. De brettet sammen arkene og kneppet igjen mappene. Mannen i hvitt snudde seg fort, så snudde mannen i sort seg, reiste sin høyre arm, med den behanskede pekefingeren stikkende rett opp, og sveivet den fort rund, som for å fortelle noen om å sveive igang noe. Med ett kom to tyskere, disse var vanlige tjenestemenn, ut fra bak dørene på hver side, og lukket dem så Kroeder og Egil ble sittende der de satt, bakbundet og med et bord foran seg, og enda flere ubesvarte spørsmål i hodet.
De hørte en voldsom romstering ute i gangen. De hørte ting bli knust og veltet og titalls klamprende støvler. Folk stormet rundt ute i den avstengte gangen og det hørtes ut som det ble færre og færre. En alarm begynte å hyle. Korte, grove støt av støy kom ut av de gamle høytalerene mens færre og færre støvler hørtes utenfor. En skrikende mannstemme hørtes, og lyset forsvant i venstre hjørne av rommet våre helter satt i. De stirret på hverandre, og frykten danset som små stjerner for øynene deres. Så ble det stummende mørkt.
Nå var det ingen venting på de to. De rev og slet det de kunne i tauene da stillheten senket seg over bygningen de satt i. De kunne ikke se en ting i det kalde mørket, men etterhvert begynte knutene å gi etter. Kroeder viklet seg ut, og hjalp Egil med sin knute. Han fomlet seg fram til døren, mens Egil prøvde å gni vekk blodringene etter de stramme tauene.
Kroeder fant fort døren. Ute i gangen var det noe lysere, og de kunne skimte konturene av åpne dører og veltede skap. En eim av røyk lå i lufta.

De snublet seg fram gjennom mapper, stoler og diverse knuste saker. De kom endelig til døren i enden av den lange korridoren, den var åpen og i rommet bak brant en liten, svovlelgul flamme i en lampe som hang på veggen.
Til høre var det en ny dør, og til venstre var hele veggen dekket av klassiske garderobeskap, med en pult korrekt plassert foran. Oppå pulten lå våre venners sekker. De rev til seg sekkene og Kroeder åpnet sin, kun for å finne at ingenting var fjernet, den hadde muligens blitt fomlet i, men penger, dagbok og kniv lå på sin plass, sammen med alt det andre han hadde med. Han så opp, ingenting var fjernet fra Egils sekk heller. De skulle til å gå da en glitrende idè krøp inn i Kroeders hode. Han snudde seg brått mot den venstre, skapdekkede veggen, la fra seg sekken og strente bort til en av dørene.
Ingen av dem var låst, man skulle kanskje tro skap med et innhold som det  svovelskjæret nå åpenbarte for Kroeders øyne ville bli holdt låst til enhver tid, men de tyske tjenestemenn hadde vært så elskverdige å la et noe redusert våpenskap stående oppe.
-Skal det være en Luger, herr Ei?
Kroeder gliste mot Egil da han viste fram den lille skatten. Lugere rad på rad, og ammunisjon i store kasser rett under en pyntelig linje av Krag Jørgensens nylig revolusjonerende rifle.

Ut en stor dør, og flere hundre trappetrinn senere stod de nå oppe på en betongfirkant. Det var ikke et menneske i sikte, bare de ville hjulsporene og en svak eim av røyk fortalte om det dramaet som hadde tatt sted her bare en liten time siden.
De så på hverandre igjen, gliste enda bredere da de forsto at begge hadde fått øye på det samme. En Ural motorsykkel med sidevogn stod halvt skjult under en militærgrønn pressening.

 Så smiler den tydelig humørsyke og uforutsigbare fristerinnen skjebnen igjen til Kroeder og hans turkamerat. De lirket med seg et par kasser proviant og litt utstyr til å holde sykkelen i orden før de snek seg inn på en snirklete landevei østover, de ville til helvete ut av Tyskland, som det står i Kroeders dagbok. Deres mål var nå å komme seg til Polen fortere enn svint, men før det måtte de farlig nær Hamburg, men de kunne vel ikke være så ettersøkte at de ikke kunne vise seg i den vakre byen? De fikk ta sjansen.
Mer om deres ferd kommer senere.

Til da
Alexander Throle

Dag 8; Salt og Pepper.

Kjære leser.

Jeg kan ikke annet enn å beklage mitt fravær de siste dagene. Det har blitt lite ordentlig skriveri, og mye research og et utall telefoner og brev. En tidligere spansk korporal mener jeg  har krenket hans ære med en hittil unevnt post, jeg kan ikke si jeg tar dette videre seriøst, og har ikke for vane å svare på trusler, men utenriksdeptet er nå satt på saken.

Men jeg kan ikke tenke meg du har streifet innom denne siden for å lese om meg, og mine forhold til tidligere spanske militære styrker. Nei, jeg kan tenke meg det er Gary Kroeders liv dere vil vite mer om.

Kroeder og Ei hadde sittet i hver sin celle. I hver celle hadde detvært  en mann, og i hver celle var det blitt spillt blod. Nå var de begge igjen kneblet og blindet. De ble ført inn i ei ny celle, men denne var større og annerledes innredet enn de to første. Da de tykkvevede sekkene ble dratt av hodene deres fikk de se et mye større rom enn det de hadde vært innlosjert på tidligere. To stoler var satt inntil hverandre, og våre venner ble dumpet ned på disse og bakbundet på nytt.
Så ble de forlatt der på rommet.
Ingen sa et ord på en lang stund. Et sted durte en vifte, men de kunne ikke høre noen ute i gangen, ingen sa noe og det nakne rommet direkte runget av stillhet.
Da Egil brøt stillheten var stemmen merkelig klar;
-Nei. Det nytter faen ikke sitte her og rope på mamma!
Han prøvde å få løsnet de stramme repene som hold dem på plass, Kroeder bare satt der mens et smil vokste på leppene hans, etterhvert begynte han å glise og  plutselig begynte han å le hemningsløst, og tårene trillet nedover det seksten år gamle ansiktet og klasket mot det sykelig grønne lineoleumsgulvet ved hvert latterhikst. Egil satt først bare å stirret forundret på ham, et smil speilte seg såvidt på de tynne leppene, men sank fort tilbake i det hemmelighetsfulle dypet. Han så vekk og ble sittende å gynge med Kroeders sinnsyke kakling.

Hva gikk det av Kroeder? Dagboken sier; Det var minnene. Hvor fort hadde ikke dette gått? Det hadde vært rolig mens jeg var hjemme i Norge, det hele var mer som en spennende utflukt med det hovedmål å finne min far, ikke noe hastverk eller løping fra tyske soldater, det var i Danmark det hele begynte. Plutselig svartnet det helt, og selvom jeg var tilstede hele tiden var det ingenting jeg kunne gjøre, jeg hørte de sinnsyke latterhikstene, og fikk vondt av rundkastene og ble svimmel av mangel på luft, men det var ikke Gary Kroeder som lo. [...]

Plutselig gikk dobbeltdørene ut i gangen opp. Der ute sto det to menn, og det var et merkelig bilde som åpenbarte seg da Kroeder fikk blunket tårene ut av øynene. De to mennene var innrammet av en falmet, og flasset metallist og et par like falmede pestgrønne dører. De nakne pærene som hang på to rekker bakover i korridoren skapte en slags liten lysende glorie over hvert av de snauklipte hodene, det hørtes en hvesende lyd hver gang en av dem tok et åndedrag gjennom de sandgule gassmaskene.  Øynene til de to var skjult bak maskene, sammen med hvert eneste lille trekk som kunne minne det minste om en personlighet.
Den ene mannen hadde en vakker, plettfri, hvit dress, med sort skjorte og hvitt, smalt slips. Den andre var totalt annerledes. Sort dress og sort, smalt slips mot en kritthvit skjorte av fineste stoff. Kroeder hadde aldri sett to mer velkledte menn. Egil Ei bare gapte mot det bisarre synet.
De to mennene stod der en liten stund, og bare lyden fra de hvesende maskene trengte inn i de to fangenes ører.
Gassmaskemennene tok hver et skritt til hver side, og fra et sted bak dem kom to mann med et bort, og to andre med hver sin chesterfield lenestol (som undertegnede i skrivende stund har stående på hver sin side av et vakkert fransk tebord, som trolig hørte til i Versailles for tre hundre år siden.)
Møblene ble nensomt satt på plass foran våre to venner, og de som hadde kommet med dem forduftet like fort som de hadde kommet da mennene i masker satt seg og la mappene sine på bordet. De beveget seg helt likt. Det var som et speil var plassert mellom dem, og en av dem var kun et speilbilde av den andre. Alt var helt synkront.
De sa ingenting, bare åpnet mappene, tok ut et ark hver og snudde det mot de to bakbunnede.
Mannen i hvitt holdt ut et ark med stor, sort skrift printet på det hvite. På det stod det SALT.
Mannen i sort strakte ut et tilsvarende ark, hvor det med stor sort skrift var printet PEPPER.

Egil og Kroeder så på arket, så på hverandre, så på arkene igjen. Prøvde å få noe ut av mennene med masker, men de livløse ansiktene var like døde. Skulle de velge?

Salt eller Pepper?                                                                                                                                                                                     
                    
Ja? Skulle de velge? Vi får nå se hva tiden viser.
Jeg takker dem for deres tid, og at de med dette hjelper meg med å spre Kroeders historie ut i verden.
Jeg håper de vil følge med videre, og send gjerne inn sprøsmål!

Deres hengivne venn i tiden.
Alexander Throle

PS: takk til alle dere som har gitt meg beskjed om den grusomme skrivefeilen i overskriften hvor det står “Liv og levner” Og ikke “Liv og levnet” som den grammatisk korrekte versjonen er, jeg er fullt klar over dette, men overskriften referer til en sammefatning av dagbøkene, skrevet av Kroeder selv. Dette heftet heter Gary Kroeders liv og levner, og det kunne ikke falle meg inn å tukle med Kroeders verk.
Men, igjen takk.