Dag 7; Mot Transilvania!

Ting skjer. Flere og flere ting dukker opp, det som nå skjer, skjer med en så forrykende fart at dager og timer er skjebnesvangre. Flere brev og enda flere telefoner har dundret mellom undertegnede og noen av Tysklands beste historikere for å virkelig konstantere at følgende hendelser virkelig har skjedd, og utspilt seg på  følgende måte.

Nå. Mot Transilvania!
Kroeder og Egil Ei. Gud, jeg undrer om jeg noengang blir lei av de navnene.
De var på sin gode vei mot den tyske grensen. De var ikke klar over at de var ettersøkt, og gikk som vanelige folk over grensen på en vanlig måte en helt vanlig dag på det dansk-tyske flatlandet. Da de var vel over i det som skulle bli et sort hull av et land, fylt med hat, hat og små, sinte tyskere med bart bare tredve år senere, begynte fire menn i offisielt utseende drakter å komme imot dem. Før de visste ordet av det kjente de sterke hender holde dem tilbake. Håndjern ble fort klapset rundt håndleddene deres, og de ble ført fast og bestemt inn i en grå Mercedes.  

Kroeders hette ble trukket fort av ham. Han satt i et sykelig grønt betongrom. Han ble plassert i en stol med et hull i setet, og med en bøtte plassert under. Tvers overfor ham satt en mann i uniform og et bord stod vel plassert imellom dem.
Mannen rettet seg opp. Ba Kroeder på en sigarett, Kroeder sa nei, mannen ba Kroeder på et glass vann, Kroeder sa trassig nei. Mannen i uniform tente selv en sigarett og ba de to mennene som sperret utgangen om å forlate dem.
I halvskjæret fra den nakne pæra i taket kunne Kroeder såvidt skjelne mannens ansikt. Foran de foldede hendene lå en liten bunke ark, og ved siden av det en glass, trekvart fullt med vann. Det var tydelig at her var ingenting overlatt til tilfeldighetene. Mannen rettet på seg igjen, rensket halsen med et lite kremt og smilte mot Kroeder.

-Now, Mr. Kroeder. Where is your father?

I rommet over gangen satt 21 år gamle Egil Ei og ba for sitt liv, blindfoldet og uten tommelfingernegler skrek han inn i anskitet på en smilende mann ved navn Fredrik W. Mueller.

I korridoren midt imellom de to lydisolerte rommene stod en skjeggete mann i hvit dress, og med en koffert ved benet, og en protokoll foran seg. Han krysset møysommelig av et par rubrikker før han lukket den og ventet.

Ja. Hva er det egentlig med Kroeders far som Die Polizei er så interressert i? Og hva vet de om Kroeders fortid?

Heng med folkens
Avsløringene kommer.

Deres venn i tiden
Alexander Throle
 

PS. To mr. Freek Kroeders, the dutchman; I’m terribly sorry, but you and your family has no familiar relations with Gary Kroeder. Kroeders is just the plural form of the name. Again I’m sorry, and I hope that I have not inprented you with false hopes or anything of direct or indirect harm to you or your family.
Thank you for your time.
Kind regards.

Alexander Throle