Gary Kroeders liv og levner

01010101111111101000000000011011000000101010100100000001011100010101001111001010010101010101010010101010100101010101010101010101010101010101101110001110001110001110001110001010101000000000001111101010101011100101010101011001100110110101010101011001110101010100100101010101019101010101010101010101010101010101010101010101010101010101010101

#deleted101

  Mine damer og herrer.

Dette var hva som møtte meg i går kveld, da jeg var oppe i åsen får å sjekke værstasjonen min.
Et brev, eller et søkkvåt lapp, full av søle, undertegnet av min gode venn Alexander Throle.

Jeg velger å vise dere brevet, for at dere skal forstå relevansen i det hele.

Jeg vet på dette tidspunkt ingen ting mer enn dere, men jeg kommer til å holde dere nøye oppdatert på dette, og jeg vil fortsette med Gary Kroeders historie når ting har samlet seg litt.
Jeg er redd Alexander Throle er i dype vansker, og jeg har en følelse av at det har noe med Gary Kroeder å gjøre. Jeg kommer selv til å passe godt på, når jeg nå skal trå opp gamle stier på jakt etter sannheten.

Håper dere der ute også vil hjelpe. Med hva som helst, i denne vanvittige suppa.

Jeg kommer tilbake til dere.

Til den gang.

Frank Luca

Thraz Epmox Makzima. Niev Dieter Kroeder 

Da var det endelig tid for fortsettelsen på Gary Kroeders historie. Jeg tar meg ikke bryet med å si unnskyld for at dette også har tatt lang tid, det tar lengre tid enn forventet å skrive disse tingene, men jeg skal prøve å få til minst et hver fjortende dag.
Håper dere alle har en fantastisk påske, og feirer påsken som det seg hør og bør der dere er.
Takker igjen for alle spørsmål! Nyheten om at tilogmed dansker leser om Kroeder varmer, og jeg håper dere som leser vil trives med dagens innlegg.
Så lover jeg et nytt om ikke særlig lang tid. 

Uralen var tørr for bensin, ikke at det plaget noen, der den stod, dekket av granbar og løv og to spurver under ei eik i Polen. Gary Kroeder og Egil Ei hadde forlengst forlatt dette vidunderet av en motorsykkel. Av maten de hadde tatt med i flukten fra den lille landsbyen var nå bare to bokser syltede tomater og et glass oliven igjen.
De hadde for ti dager siden bestemt seg for å ta med seg det de kunne komme til å trenge i ryggsekkene sine fra Uralen og ta beina fatt så beint sør de kunne. De så aldri lenger enn til nærmeste horisont der de gikk, ettersom ingen var særlig kjent med området og ingen hadde kart. Etter fire dager så de det siste til en liten landevei og den siste uka hadde gått igjennom urørt villmark og store, åpne sletter. De så ikke mennesker, merket ingen uro av noe slag. Det eneste merkelige som er nevnt i dagboka er store opptråkkede veier ute på de åpne slettene, gjørmete stier som dominerte de ellers så grønne partiene. Rent praktisk var dette bare et irritasjonsmoment om dagen og noe å tenke på for søvnen om natten.

Det var altså ingen ting som er verdt å skrive om her før våre venner kom seg ut av Polen og lengre mot sør og nærmere Transilvania. Men vi får en oppklaring i hvorfor Egil Ei gjør alt dette for Kroeder. De kjente hverandre jo knapt da de møttes i København, hvorfor skulle Egil Ei ofre liv og lemmer for Kroeder?
Dette kommer tydeligere frem i dagboka, bisetninger og småting som forteller mer om Egil Ei.
En av grunnene var jo det at han nå var ettersøkt for drap i Danmark. Klart dette brant litt under beina. Men Egils far, som bodde i Transilvania døde vinteren før og Egil hadde aldri fått kommet seg dit for å ta farvel. Nå følte han nok at tiden var inne. Han hadde jo også resten av familien der og alt dro ham mot Transilvania. Så kom Gary Kroeder og fikk ham med seg.
Og nå var de altså nærmere enn noen sinne

Det nærmet seg November og kulden snek seg innover dem. Alt løvet var feid vekk med de kalde vindene som fikk fart over tundraen i Russland og dro med seg isnende kulde over Ukraina og feide et par ganger rundt våre venner der de sto og vurderte sin neste utfordring, før den kastet seg videre mot Tyskland, Benelux, over Kanalen og England før den nådde målet sitt over det voldsomme, blå Atlanterhavet hvor ei skute var på vei til samme sted som Kroeder og Egil Ei.

De frøs ikke, de hadde plenti med tykke klær, men om nettene, skriver Kroeder, kunne det bli vanskelig å sove.
Det som sto foran dem nå var de veldige Karpatene. Helt på grensa mot Ukraina, uten noe kart eller anelse om hvordan de skulle komme seg over disse grusomme fjellene. I rådvillheten fant de ut at de skulle følge den første veien de fant og prøve å finne den enkleste måten over på, for de visste det at på andre siden av fjellene lå Transilvania og forhåpentligvis et svar på mysteriet om Kroeders far.

Ja, Karpatene spøker man ikke med en kald og gufsen novemberdag!
Heng med folkens!
Ærbødigst.

Alexander Throle

Ja, mine kjære lesere. Igjen er det tid for historier fra fortiden. Kroders historie.
En kort oppsummering for å blåse flammer i gamle glør og friske opp minnet, og en spennende avslutning for å holde dere litt på pinebenken.

Altså. Kroeder forlot sin mor da han var 16 for å finne sin far. Hans første spor var en liten papirbit som førte ham til Kafè Gavlen i København. Kroeder sonderte litt der, stilte spørsmål rundt på Gavlen uten å få noen konkrete svar. Han tok da inn på et gjestgiveri rett over gaten. Dagen etter dette viste det seg at Gavlen var stengt. Mye tydet på kamp, og den vennlige resepsjonisten Egil Ei fortalte Kroeder om den urolige natten. Kroeder berettet også for Egil om hans ærend i København, om hans far og omstendighetene. Plutselig stod en kar bak Kroeder, med en Luger tittende opp i fjeset hans. Kroeder var hjelpesløs, hva skulle skje nå? Tanker fòr igjennom hodet hans idet han hørte et smell og så mannen segne om foran ham. Egil stod med en rykende hagle.

Flukt. Våre venner flykter ut av Danmark, men treffer på en grensepost, med et par særdeles lite pratsomme menn i gassmasker som presenterte dem for et ganske morbid valg. Salt eller Pepper. Videre klarte de å rømme, stjele med seg litt mat og en Ural motorsykkel med sidevogn og flykte inn Polen.
Vel ute av Tyskland og vel inne i Polenområdenes provins møtte de sterk motstand fra en sterkt pietistisk by, fylt av mørk, streng, dyster kristendom. De ble kjeppjaget herfra, av en hissig mobb med god hjelp fra et sigøynerorkester.
Nå sitter våre helter under en eik. Det er tidlig morgen og kaffen er akkurat passe varm. Det er varmt under eika, selv i skyggen presser varmen og stillheten er til å ta og føle på. I dagboka er morgenen omtalt som en av de stilleste Kroeder har opplevd. Trykkende stillhet fra alle kanter. Våre helter sitter med sine kaffekopper, med ryggen mot eika og beundrer en vakker soloppgang. Østen ser ut til å stå i flammer. Året er 1914 og mot vest, langt bak våre helters rygger er det politiske Tyskland i opprør.

 Krigen er igang.

Deres venn i tiden.
Alexander Throle

 Den hissige mobben kom nærmere og farten deres økte jo nærmere de kom. Kroeder hoppet opp i sidevogna og Egil kastet kassen han hadde med seg i fanget på ham og jumpet selv opp og sparket i gang Uralen. De kom igang, men fant fort ut at de allerede var så godt som fanget. Bak dem og på hver side var det murvegger, og foran dem, den eneste veien de hadde ut sto en bøling karer og skulte på dem med diverse slagvåpen i hendene. De som sto fremst hadde spader og spett og veide brostein i hendene, men bak dem sto noe som så ut som en omreisende trupp. De hadde noe mer fargerike klær og de stumpe gjenstandene var byttet ut med banjoer, gitarer eller noe så praktisk som trekkspill. En hadde tilogmed en cello mot skulderen.
Våre helter innså at det skulle mektig kløkt til for å prate seg ut av denne suppa. Da de fikk et bedre overblikk over situasjonen så de at antallet var noen og tyve. De fremste tretten så ut som gruvearbeidere, store som hus og sterke som hester så de ut. Kroeder kikket på de bakerste og fikk øyekontakt med en kar som hadde en banjo slengt bakpå skuldra. De grønne øynene strålte og stirret dypt inn i Kroeders egne. Mannen tok et godt grep om halsen på banjoen, blunket tydelig til Kroeder med et lite nikk, og smalt til en av de store, skallede mennene. Spade og mann deiset i bakken og en stripe blod randt som et rustent jernbanespor ut i sanden. Kroeder skrek til Egil. Egil vrengte sykkelen rundt og skrenset en av karene som kom svingende med en slegge mot Kroeders ansikt idet de kjørte forbi. Kroeder dukket og slegga deiset tungt i bakken sammen med sin eier idet en gitar ble knust mot det store hodet.
De klarte å svinge seg imellom trekkspill, spader og spett og da de kom seg ut av basketaket virket det ikke som mange tenkte så mye på to fremmedkarer som ikke ville gå i kirken som på å komme seg unna diverse instrumenter.
Kroeder ga dem et siste blikk før de rundet et hjørne, et par karer rullet rundt og prøvde å klemme øynene ut på hverandre og noen andre gav løs på hverandre på tørre never. Mannen i rødt var ikke å se noe sted.

Porten til den dystre byen lå et par mil bak dem da de igjen tok av en liten avstikker for å tenke over situasjonen og det obligatoriske møtet for å finne ut av hva de skulle gjøre videre. Solen var på vei ned over noen åser i øst og de merket roen senke seg der de satt. De nørte opp et lite bål og varmet pølser og bønner Egil hadde stjålet med seg fra kjøkkenet. 
Mer står det ikke i dagboken om denne dagen.

Så kan vi begynne å spørre oss selv om mannen i rødt, mennene i gassmaske og de plutselig veldig hjelpsomme trubadurene. Hva var det med dem? Hvorfor hadde trubadurene plutselig hjulpet dem ut av smørja? Kanskje de bar nag for en spillejobb på bordellet de ikke fikk betalt for, eller kanskje noen hadde tatt feil av tubaen og en satrine. Eller var det mulig de visste noe om Kroeder?

Heng med folkens! Svarene kommer etterhvert!
Ærbødigst

Alexander Throle

Til Bestefar 

Igjen må det beklages, jeg beklager for at det tok så lang tid.
Men feber, og diverse uforutsette hendelser har tatt sin toll på en stakar.
Men her kommer ihvertfall fortsettelsen på Kroeders episke reise.

En mann på sykkel, og en mann i sidevogn var på vei mot Transilvania. De skulle via Polen, for å tilbringe så lite tid som overhode mulig i Tyskland.
De hadde krysset den polske grensen uten større problemer og de var nå framme i den avsideliggende byen Tuczno. De trengte mat, og gjerne et sted å sove. Det så ut til at regnet skulle ta seg enda mer opp.
De svingte Uralen innunder et utbygg bak ei lita kro som lå litt inn i byen, tok med seg de viktigste sakene, og skyndte seg inn i varmen og vekk fra kulden og mørket som skulle til å omslutte dem.
De var begge mektig lei av alt drittværet. To dager før de hadde nådd riksgrensa hadde værgudene skrudd på som verst, og sett bort fra et par lystige sprekker i det ellers så tykke skylaget hadde de siste åtte dagene vært preget av regn og søle.
Nå skulle de endelig komme seg inn til ei tørr seng og noe mat.  Kanskje til og med en øl i lystig lag. For selvom Kroeder var ung etter dagens standarer var han fint glad i øl.
De tørket av seg på beina og gikk inn. Der inne var det godt og varmt, tre svære grankubber sprakte på peisen, og rundt omkring satt folk og pratet lystig. Det var noe med hele oppsynet på kneipa, med mennene som satt der, de ensomme ved bardisken og selvsagt den joviale barmannen som sto sedvanlig og tørket glass. Han hilste dem høyt på polsk idet de kom inn og vinket dem til seg. Kroeders tysk var så som så, men Egil slang seg ned ved baren og pratet lystig med bartenderen. Kroeder bare sto der og studerte de to. Dette var ikke tysk slik han hadde oppplevd det før. Bartenderen hadde en noe gebrokken uttale, men Egil derimot pratet språket flytende. Dette var ikke gneldring og rop av kommandoer som så ofte i det siste hadde ljomet gjennom ørene hans. Da han studerte de to, spesielt Egil som virkelig hørtes ut som om dette var hans moesmål, kom han til å tenke på Egil og språk.
Han var opprinnelig fra Transilvania, jobbet i skranken i et dansk hotel og pratet norsk med Kroeder. Riktignok med et par feil her og der, og trykk på feil steder i setninger osv, men utvilsomt bra norsk. Hvor og når hadde han lært seg alt dette? Han slo det fra seg idet et glass ble rekt fram til ham.
De svingte seg fram til et bord like ved den lystige peisen, og nøt sitt drikke og noe mat bartenderen hadde rasket sammen til dem. De hadde til sin fornøyelse fått eksepsjonelt god mottagelse. Barmannen var nok en av de typene som etter et langt liv hadde slått seg til ro med å underholde folk, og bortsett fra et par skulende blikk var de tydeligvis hjertelig velkomne.
De satt en stund, før de gikk til rommene sine. De fikk høre masse forskjellige historier, Kroeder fikk høre dem gjennom Egil, og han pratet lystig videre på tysk med dem rundt seg. Makan til karismatisk fyr.

Natten gikk. Det var stille i den lille byen, søndagen de våknet opp til var rolig, og solen skinte bak enkelte passerende skyer. Våre venner tilbrakte søndagen med å rusle rundt i den stille byen. Ingen var å se noe sted, butikker og boder sto tomme og gatene var folketomme.
De rundet et hjørne, og der så de hvor byen hadde gjort av seg. En skare av folk sto foran en pittoresk, grå steinkirke, de flotte utskjeringene kastet lange skygger oppover spiret i morgenlyset, og på toppen, midt i det romerske korset glimtet det i en grønn stein. De kjente igjen noen i køen fra kvelden før. Nå var alt det lystige som smeltet av fjesene deres, triste miner og svarte, skulende blikk var det som preget alle som presset på for å komme inn. Tung, tung, mørk og dyster piestsme fikk motet til å droppe som store steiner i våre helter. De tenkte byen våknet igjen etter prestens preken, og snudde på hælen for å finne noe annet mindre dystert å se på. De hadde gått kanskje ti - tyve meter da de hørte noen kauke etter dem fra et sted i køen. De så på hverandre, snudde seg og så etter hvem det var som protesterte så voldsomt.
De så en mann i rød kjortel, og med prangende rød hatt. Bremmen strakte seg langt utover skuldrene og la et stort gullkors  i halvskygge på den skinnende røde brystet hans. Mannen hylte på polsk, og Kroeder og Egil så uforstående på hverandre. Mannen i rødt hyttet med den store gullstaven mot dem og hylte igjen. Flere snudde seg mot dem, og enkelte begynte å rope selv. Kroeder og Ei fant ut at tiden var overmoden for å komme seg vekk, før flere av de dystre landsbyboerne ble hissige, og kanskje voldelige. De gikk ganske fort vekk fra den folketomme gaten, til flere og voksende hissige tilrop.
Det trygge og vennlige byen hadde virket som kvelden før var som visket bort, kun for å bli erstattet av altomfattende kristendom. Det og ikke gå i kirken virket jevngodt med å ærklære seg som Lucifers elev.

De kom fram til vertshuset der de holdt hus. Døren var fortsatt åpen, og de skyndte seg opp på rommet for å raske med seg det lille de hadde. Kroeder tok med Egils saker ut i motorsykkelen, og Egil stakk en rask tur bak på kjøkkenet og rasket med seg mat i en stor kasse. Da de kom ut hørte de rop i gata de kom fra. De så mannen i rødt, flankert av noen av de største karene de hadde sett, alle klare med spader, klubber eller andre stumpe gjenstander.

 Jeg må ta en pause i skrivingen.
Kommer tilbake med mer en annen dag.
Heng med!

Alexander Throle

Hallo der.

Jeg må virkelig bare beklage dette. Jeg er ikke død, ei heller forsvunnet og nei, Kroeders historie er ikke fullendt.
Jeg sliter med noe så trivielt som influensa. Jeg har karret meg opp og fram til datamskinen for å fortelle dere at et nytt kapittel er innen rekkevidde.
Mange tusen takk til dere som er trofaste og standhaftige. Smør dere med tålmodighet bare noen dager til, så kan jeg love dere mer!
Men post gjerne spørsmål, så skal jeg svare så godt jeg kan.

Dere kan for eksempel glede dere til forklaringen på dette bildet! Tatt i en liten polsk by rundt 1900.

Deres hengivne, og for tiden sengeliggende venn
Alexander Throle

God aften mine damer og mine herrer.
Jeg beklager at jeg avsluttet forrige avsnitt såpass brått. Det var en tid til det, og en tid til noe annet på det tidspunkt.
Jeg skal ikke holde dere lengre på dette tidspunkt, så her kommer den spennende fortsettelsen.
Jeg takker igjen for alle spørsmål og innlegg.

Kroeder og Egil Ei satt der, måpende og usikre på hva pokker dette var. Salt eller Pepper? Hvordan skulle de se dette? Hvorfor? Og hva ventet de to høye, snauklipte gassmaskene at de skulle svare?  Våre to helter følte at det begynte å brenne under føttene på dem. De måtte tilslutt si noe, pustingen fra gassmaskene var like jevn, men det var noe som fortalte dem at de ikke hadde alverdens tid. De trakk pusten, uten å ha sett på hverandre et sekund siden de to papirlappene kom inn i livene deres sa de, like synkront som om de to gassmaskene skulle sagt det men samtidig like ulikt som utseendet til de to mennene. Kroeder sa Salt med lav stemme, han kikket usikkert opp på mannen i den hvite dressen, som for å spørre om han hadde svart riktig, men så fort bort på sin kamerat da han hadde forstått at Egil hadde sagt Pepper i presis samme sekund som Kroeder hadde sagt Salt. De satt og så på hverandre og mennene. Gassmaskene sa ingenting. De brettet sammen arkene og kneppet igjen mappene. Mannen i hvitt snudde seg fort, så snudde mannen i sort seg, reiste sin høyre arm, med den behanskede pekefingeren stikkende rett opp, og sveivet den fort rund, som for å fortelle noen om å sveive igang noe. Med ett kom to tyskere, disse var vanlige tjenestemenn, ut fra bak dørene på hver side, og lukket dem så Kroeder og Egil ble sittende der de satt, bakbundet og med et bord foran seg, og enda flere ubesvarte spørsmål i hodet.
De hørte en voldsom romstering ute i gangen. De hørte ting bli knust og veltet og titalls klamprende støvler. Folk stormet rundt ute i den avstengte gangen og det hørtes ut som det ble færre og færre. En alarm begynte å hyle. Korte, grove støt av støy kom ut av de gamle høytalerene mens færre og færre støvler hørtes utenfor. En skrikende mannstemme hørtes, og lyset forsvant i venstre hjørne av rommet våre helter satt i. De stirret på hverandre, og frykten danset som små stjerner for øynene deres. Så ble det stummende mørkt.
Nå var det ingen venting på de to. De rev og slet det de kunne i tauene da stillheten senket seg over bygningen de satt i. De kunne ikke se en ting i det kalde mørket, men etterhvert begynte knutene å gi etter. Kroeder viklet seg ut, og hjalp Egil med sin knute. Han fomlet seg fram til døren, mens Egil prøvde å gni vekk blodringene etter de stramme tauene.
Kroeder fant fort døren. Ute i gangen var det noe lysere, og de kunne skimte konturene av åpne dører og veltede skap. En eim av røyk lå i lufta.

De snublet seg fram gjennom mapper, stoler og diverse knuste saker. De kom endelig til døren i enden av den lange korridoren, den var åpen og i rommet bak brant en liten, svovlelgul flamme i en lampe som hang på veggen.
Til høre var det en ny dør, og til venstre var hele veggen dekket av klassiske garderobeskap, med en pult korrekt plassert foran. Oppå pulten lå våre venners sekker. De rev til seg sekkene og Kroeder åpnet sin, kun for å finne at ingenting var fjernet, den hadde muligens blitt fomlet i, men penger, dagbok og kniv lå på sin plass, sammen med alt det andre han hadde med. Han så opp, ingenting var fjernet fra Egils sekk heller. De skulle til å gå da en glitrende idè krøp inn i Kroeders hode. Han snudde seg brått mot den venstre, skapdekkede veggen, la fra seg sekken og strente bort til en av dørene.
Ingen av dem var låst, man skulle kanskje tro skap med et innhold som det  svovelskjæret nå åpenbarte for Kroeders øyne ville bli holdt låst til enhver tid, men de tyske tjenestemenn hadde vært så elskverdige å la et noe redusert våpenskap stående oppe.
-Skal det være en Luger, herr Ei?
Kroeder gliste mot Egil da han viste fram den lille skatten. Lugere rad på rad, og ammunisjon i store kasser rett under en pyntelig linje av Krag Jørgensens nylig revolusjonerende rifle.

Ut en stor dør, og flere hundre trappetrinn senere stod de nå oppe på en betongfirkant. Det var ikke et menneske i sikte, bare de ville hjulsporene og en svak eim av røyk fortalte om det dramaet som hadde tatt sted her bare en liten time siden.
De så på hverandre igjen, gliste enda bredere da de forsto at begge hadde fått øye på det samme. En Ural motorsykkel med sidevogn stod halvt skjult under en militærgrønn pressening.

 Så smiler den tydelig humørsyke og uforutsigbare fristerinnen skjebnen igjen til Kroeder og hans turkamerat. De lirket med seg et par kasser proviant og litt utstyr til å holde sykkelen i orden før de snek seg inn på en snirklete landevei østover, de ville til helvete ut av Tyskland, som det står i Kroeders dagbok. Deres mål var nå å komme seg til Polen fortere enn svint, men før det måtte de farlig nær Hamburg, men de kunne vel ikke være så ettersøkte at de ikke kunne vise seg i den vakre byen? De fikk ta sjansen.
Mer om deres ferd kommer senere.

Til da
Alexander Throle

Kjære leser.

Jeg kan ikke annet enn å beklage mitt fravær de siste dagene. Det har blitt lite ordentlig skriveri, og mye research og et utall telefoner og brev. En tidligere spansk korporal mener jeg  har krenket hans ære med en hittil unevnt post, jeg kan ikke si jeg tar dette videre seriøst, og har ikke for vane å svare på trusler, men utenriksdeptet er nå satt på saken.

Men jeg kan ikke tenke meg du har streifet innom denne siden for å lese om meg, og mine forhold til tidligere spanske militære styrker. Nei, jeg kan tenke meg det er Gary Kroeders liv dere vil vite mer om.

Kroeder og Ei hadde sittet i hver sin celle. I hver celle hadde detvært  en mann, og i hver celle var det blitt spillt blod. Nå var de begge igjen kneblet og blindet. De ble ført inn i ei ny celle, men denne var større og annerledes innredet enn de to første. Da de tykkvevede sekkene ble dratt av hodene deres fikk de se et mye større rom enn det de hadde vært innlosjert på tidligere. To stoler var satt inntil hverandre, og våre venner ble dumpet ned på disse og bakbundet på nytt.
Så ble de forlatt der på rommet.
Ingen sa et ord på en lang stund. Et sted durte en vifte, men de kunne ikke høre noen ute i gangen, ingen sa noe og det nakne rommet direkte runget av stillhet.
Da Egil brøt stillheten var stemmen merkelig klar;
-Nei. Det nytter faen ikke sitte her og rope på mamma!
Han prøvde å få løsnet de stramme repene som hold dem på plass, Kroeder bare satt der mens et smil vokste på leppene hans, etterhvert begynte han å glise og  plutselig begynte han å le hemningsløst, og tårene trillet nedover det seksten år gamle ansiktet og klasket mot det sykelig grønne lineoleumsgulvet ved hvert latterhikst. Egil satt først bare å stirret forundret på ham, et smil speilte seg såvidt på de tynne leppene, men sank fort tilbake i det hemmelighetsfulle dypet. Han så vekk og ble sittende å gynge med Kroeders sinnsyke kakling.

Hva gikk det av Kroeder? Dagboken sier; Det var minnene. Hvor fort hadde ikke dette gått? Det hadde vært rolig mens jeg var hjemme i Norge, det hele var mer som en spennende utflukt med det hovedmål å finne min far, ikke noe hastverk eller løping fra tyske soldater, det var i Danmark det hele begynte. Plutselig svartnet det helt, og selvom jeg var tilstede hele tiden var det ingenting jeg kunne gjøre, jeg hørte de sinnsyke latterhikstene, og fikk vondt av rundkastene og ble svimmel av mangel på luft, men det var ikke Gary Kroeder som lo. [...]

Plutselig gikk dobbeltdørene ut i gangen opp. Der ute sto det to menn, og det var et merkelig bilde som åpenbarte seg da Kroeder fikk blunket tårene ut av øynene. De to mennene var innrammet av en falmet, og flasset metallist og et par like falmede pestgrønne dører. De nakne pærene som hang på to rekker bakover i korridoren skapte en slags liten lysende glorie over hvert av de snauklipte hodene, det hørtes en hvesende lyd hver gang en av dem tok et åndedrag gjennom de sandgule gassmaskene.  Øynene til de to var skjult bak maskene, sammen med hvert eneste lille trekk som kunne minne det minste om en personlighet.
Den ene mannen hadde en vakker, plettfri, hvit dress, med sort skjorte og hvitt, smalt slips. Den andre var totalt annerledes. Sort dress og sort, smalt slips mot en kritthvit skjorte av fineste stoff. Kroeder hadde aldri sett to mer velkledte menn. Egil Ei bare gapte mot det bisarre synet.
De to mennene stod der en liten stund, og bare lyden fra de hvesende maskene trengte inn i de to fangenes ører.
Gassmaskemennene tok hver et skritt til hver side, og fra et sted bak dem kom to mann med et bort, og to andre med hver sin chesterfield lenestol (som undertegnede i skrivende stund har stående på hver sin side av et vakkert fransk tebord, som trolig hørte til i Versailles for tre hundre år siden.)
Møblene ble nensomt satt på plass foran våre to venner, og de som hadde kommet med dem forduftet like fort som de hadde kommet da mennene i masker satt seg og la mappene sine på bordet. De beveget seg helt likt. Det var som et speil var plassert mellom dem, og en av dem var kun et speilbilde av den andre. Alt var helt synkront.
De sa ingenting, bare åpnet mappene, tok ut et ark hver og snudde det mot de to bakbunnede.
Mannen i hvitt holdt ut et ark med stor, sort skrift printet på det hvite. På det stod det SALT.
Mannen i sort strakte ut et tilsvarende ark, hvor det med stor sort skrift var printet PEPPER.

Egil og Kroeder så på arket, så på hverandre, så på arkene igjen. Prøvde å få noe ut av mennene med masker, men de livløse ansiktene var like døde. Skulle de velge?

Salt eller Pepper?                                                                                                                                                                                     
                    
Ja? Skulle de velge? Vi får nå se hva tiden viser.
Jeg takker dem for deres tid, og at de med dette hjelper meg med å spre Kroeders historie ut i verden.
Jeg håper de vil følge med videre, og send gjerne inn sprøsmål!

Deres hengivne venn i tiden.
Alexander Throle

PS: takk til alle dere som har gitt meg beskjed om den grusomme skrivefeilen i overskriften hvor det står “Liv og levner” Og ikke “Liv og levnet” som den grammatisk korrekte versjonen er, jeg er fullt klar over dette, men overskriften referer til en sammefatning av dagbøkene, skrevet av Kroeder selv. Dette heftet heter Gary Kroeders liv og levner, og det kunne ikke falle meg inn å tukle med Kroeders verk.
Men, igjen takk. 

Ting skjer. Flere og flere ting dukker opp, det som nå skjer, skjer med en så forrykende fart at dager og timer er skjebnesvangre. Flere brev og enda flere telefoner har dundret mellom undertegnede og noen av Tysklands beste historikere for å virkelig konstantere at følgende hendelser virkelig har skjedd, og utspilt seg på  følgende måte.

Nå. Mot Transilvania!
Kroeder og Egil Ei. Gud, jeg undrer om jeg noengang blir lei av de navnene.
De var på sin gode vei mot den tyske grensen. De var ikke klar over at de var ettersøkt, og gikk som vanelige folk over grensen på en vanlig måte en helt vanlig dag på det dansk-tyske flatlandet. Da de var vel over i det som skulle bli et sort hull av et land, fylt med hat, hat og små, sinte tyskere med bart bare tredve år senere, begynte fire menn i offisielt utseende drakter å komme imot dem. Før de visste ordet av det kjente de sterke hender holde dem tilbake. Håndjern ble fort klapset rundt håndleddene deres, og de ble ført fast og bestemt inn i en grå Mercedes.  

Kroeders hette ble trukket fort av ham. Han satt i et sykelig grønt betongrom. Han ble plassert i en stol med et hull i setet, og med en bøtte plassert under. Tvers overfor ham satt en mann i uniform og et bord stod vel plassert imellom dem.
Mannen rettet seg opp. Ba Kroeder på en sigarett, Kroeder sa nei, mannen ba Kroeder på et glass vann, Kroeder sa trassig nei. Mannen i uniform tente selv en sigarett og ba de to mennene som sperret utgangen om å forlate dem.
I halvskjæret fra den nakne pæra i taket kunne Kroeder såvidt skjelne mannens ansikt. Foran de foldede hendene lå en liten bunke ark, og ved siden av det en glass, trekvart fullt med vann. Det var tydelig at her var ingenting overlatt til tilfeldighetene. Mannen rettet på seg igjen, rensket halsen med et lite kremt og smilte mot Kroeder.

-Now, Mr. Kroeder. Where is your father?

I rommet over gangen satt 21 år gamle Egil Ei og ba for sitt liv, blindfoldet og uten tommelfingernegler skrek han inn i anskitet på en smilende mann ved navn Fredrik W. Mueller.

I korridoren midt imellom de to lydisolerte rommene stod en skjeggete mann i hvit dress, og med en koffert ved benet, og en protokoll foran seg. Han krysset møysommelig av et par rubrikker før han lukket den og ventet.

Ja. Hva er det egentlig med Kroeders far som Die Polizei er så interressert i? Og hva vet de om Kroeders fortid?

Heng med folkens
Avsløringene kommer.

Deres venn i tiden
Alexander Throle
 

PS. To mr. Freek Kroeders, the dutchman; I’m terribly sorry, but you and your family has no familiar relations with Gary Kroeder. Kroeders is just the plural form of the name. Again I’m sorry, and I hope that I have not inprented you with false hopes or anything of direct or indirect harm to you or your family.
Thank you for your time.
Kind regards.

Alexander Throle